Erland Art
Utstillingar
TekstAr og artiklar
Memento memori, tekst frå katalog, 2016
Solveig Lønmo, kunsthistorikar
Time is the substance from which I am made. Time is a river which carries me along, but I am the river; it is a tiger that devours me, but I am the tiger; it is a fire that consumes me, but I am the fire.
Jorge Luis Borges
Vår persepsjon av verden preges helt grunnleggende av opplevelsen av tiden som går. Med oss inn i nuet, har vi fortiden, som i minnenes drakt utgjør en helt personlig, subjektiv historie. Den er strengt tatt forbi, har glidd gjennom fingrene på oss, men finnes liksom fragmentert i tingene som fortsatt er her. I arvede gjenstander, klær vi brukte som barn, i melodier vi ikke har hørt på lenge og i lukter som for alltid knyttes til gitte situasjoner. Vi har med oss personer som ikke lenger er blant oss, forhold som har gått i oppløsning og faser av livet som aldri vil komme igjen. Fragmenter som unnslapp vår egen, sultne tiger.
I marmorskulpturene fra den italienske barokkperioden, er øyeblikkene fanget, tiden som frosset (som om det var mulig). Håret som bølger seg i vinden er forstenet, og kjolens flagrende stoff foreviget i en dramatisk fremstilling som liksom trosser tidsaksen. Nettopp draperiene fremstilt i skulpturene til kunstnere som Gianlorenzo Bernini, viser hvordan kunsten – kanskje særlig i barokken – både tematiserer og kjemper mot det forsvinnende lille nuet. Høydepunktet, selve ekstasen, i helgenen Teresas liv, for eksempel, manifesteres i hennes lidenskapelige ansiktsuttrykk, men vel så sterkt i de tekstile draperiene som på utrolig vis er tolket i stein. Tekstile materialer, som per facto er krevende å bevare for evigheten, har en levende måte å oppføre seg på; de formelig bølger og folder seg rundt tid og rom. Foranderlige, påvirkelige.
Foldene i Karen Erlands kjole fra tenårene er foreviget i hennes porselensavstøpning. Stoffet dekket hun i porselensleire, før det ble brent slik at bare hylsteret står igjen. Fortært av ilden som er henne selv – en pris å betale for å gi den flyktige formen et mer forutsigbart etterliv. Porselenet kan imidlertid knuse, som alle ungdomsdrømmer, og minnet vil ikke lenger ha noen form å bo i. Men som med alle minner, skal man være forsiktig når man velger å ta dem frem. Erland har, sårbart og ærlig, valgt å hente frem flere besjelede eller ladede ting fra sin egen fortid. En rød barnekjole. Krager og små putevar. De er personlige, men likevel nærmest arketypiske. Plagg som skal beskytte og ta vare på liv. Foldene får representere det som en gang var.
Noen av de tekstile minnebærerne trykkes inn i leiren, som slik preges av form og tekstur. Relieffene viser skyggen, eller sporet av tingen, og får sammenlignet med kjoleavstøpningene en mer eterisk fremtoning. Disse verkene spøker, og innehar bare «pusten» til den faktiske gjenstanden som hviler et annet sted.
Døden er et tema som stumt omgir Karen Erlands nåværende prosjekt. Ikke den mørke, tyngende døden, men den underlige, luftige avslutningen på enhver personlig tid. Slektninger har etterlatt seg udefinerbare fragmenter i ting hun har valgt å ta frem. Her er for eksempel morens selskapskjole. Keramikerens poetiske fortolkninger av det forgangne er på samme tid nostalgiske og direkte analytiske. Kjoleavstøpningen fremstår som et utsagn fullt av dybde, følelser og fortellinger, og samtidig så nøytralt presenterende. Det er åpent som en beholder for betrakterens egne minner og forestillinger.
Det var i barokken dødssymbolene virkelig fikk sin utbredelse i kunsten. Dødningskaller fortalte direkte at du aldri skal glemme hvor livet ender; memento mori, husk at du skal dø, og på samme måte fungerte mer subtile hint som visnende blomster og røyk. Vi kan selvfølgelig la være å tenke på det uunngåelige, men døden vil alltid markere noen streker på vår egen tidslinje, fordi den inkluderer relasjonene til andre.
Karen Erland har gjennomgående i sitt kunstnerskap arbeidet med minner og erfaringer, enten hun har basert keramiske former på steiner hun fant på stranden som barn, eller transkribert brev fra papir til leire. Verkene befinner seg i mellomrommet mellom fravær og nærvær. Akkurat som øyeblikket, nuet. Det er borte med én gang det er definert. Vår fortid er en svimlende mengde blunk. Både velkomst og avskjed. Hun kaller det tidvis kilder, alt det materialet hun har å ta av, alt det vannet hun fortsatt kan drikke. Vi er ikke et offer for tiden, tiden er oss, sa Borges. Det som var, er fortsatt levende – hvis du husker å minnes. Memento memori.
TIDA ER EIN ELD SOM FORTÆRER MEG
EG ER ELDEN, 2016
Helge Torvund, forfattar, psykolog
Orda i tittelen er av Jorge Luis Borges. Dei er del av eit lengre sitat som innleiar katalogteksten i katalogen til ei utstilling eg nyleg såg: "Det som var og det som er".
I dei åra eg skreiv om biletkunst for Stavanger Aftenblad, opplevde eg gong på gong at ei utstilling opna seg for meg, framfor meg, på ein slik måte at det ikkje verka mogleg, ikkje ein gong sannsynleg, at eg skulle kunna fanga den omfattande og komplekse sanseopplevinga i nokre få ord, og levera det vidare til lesarar som ikkje sjølv hadde sett desse kunstverka, og makta å gje dei eit inntrykk av kva dette dreidde seg om. Slik kjennest det nå og.
Utstillinga står i SKUR 2, på kaien i Stavanger. Verka som er utstilte er laga av Karen Erland.
Når ein står inne i desse kvite romma, tett ved havet, fylt av søndagslys og ope rom, er ein som ein alltid er, inne i eit veldig nå. Det er overveldande å tenkja på alt det menneske held på med i denne same vesle augeblinken, dette ørvesle spennet av tid som bare er eit tikk, eit sekunds rørsle på klokkeskiva, eit pust av ein nyfødd kalv, eit skot frå ein granatkastar, eit bremsehyl frå ein bråstoppande bil, eit smil frå ein bakar, ei lita dunlett berøring mellom to som elskar kvarandre, klemmens varme verd mellom mor og barn og dirringa i humlevinger i varmare strøk.
Dei gamle kleda av porselen som heng her, er og her nå. Nett nå. Men samstundes er dei underlege tilbakeblikk, objekt som er som konserverte brev frå fortida, brev som har segla gjennom eld og omn og heng her med sine kvite ark, herda og leselege.
Kjoler som hang frå levande skuldrer, som levde i vind og svingar over golv og jord, heng stille her. Med sitt ordlause språk.
Barnelua sine bokstavar prenta i jord av eld. Barneklede. Dokkeputevar. Jentekjole. Kjolemor.
Den mjuke tid for bryst. Sirkel. Ring i ring i ring - og så: krakelering.
Og hender. Hender som har floge høgt. Oppe der i leitinga. Tonane. Flygelet som står svart. Tungt. Bare eit par meter over havet.
Hendene som leiter. Som finn kvarandre. Hendene som arbeidar. Syr saman saumane mellom netter og dagar.
Dagar etter netter etter dagar etter netter. Hendene og hendene og hendene.
Her er me. Jord. Eld. Eit hav under den vide, opne himmelen av tid og blått.
Call and response, tekst frå katalog, 2013
Geir Haraldseth, skribent og kurator
Dear Karen,
thanks so much for having me over the other day! It was great to finally see the studio space and I was incredibly impressed with the space that you and Jens have built together. It was only my third visit to Bryne, after getting lost during my first and failed attempt at trying to find the Kunstverein. I am starting to get a better sense of the region after a year in Rogaland and I have also been able to find the Kunstverein successfully, so I have no excuse for not turning up at your opening!
I have to tell you I was very moved by looking at your work, especially the two ceramic plates with the writing on them. I am not writing this as a cliché. As a writer and curator, it is not often that I am overcome with emotion when looking at a piece of art. I can’t even recall the last time something similar happened. I am not sure what the pieces triggered, but it certainly changed the way I was thinking about the work you had described to me over the phone and in your letter. That a simple inscription could hold such tremendous power was unexpected to me. Maybe something for me to talk to my therapist about? And I don’t even have a therapist. Ha!
Call and response
In music, call and response describes a piece where two or more singers or musicians build a conversation through music. This conversation consists of distinct parts, different, yet in response to the other. It is a stylized form of communication, something we humans rely on a daily basis. To be heard, to understand, to change, to do, to live. It might not always take the form of music, but we speak, write, look, touch and move. All different ways of exchanging information and entering into a conversation. We take something integral to us, like the conversation, and develop it through style, in order to become sophisticated and complex communicators. We build this sophistication over time and we manage to form several distinct forms of communications, adapted to specific situations, spaces, individuals, times and media. We speak to lovers, friends, family, we speak in public, private, we speak to love, to spite, to agree, to inform, to laugh, to impress, to confuse. The list goes on and on, but we can do it all.
For her exhibition at Bryne Kunstforening, Karen Erland is using letters written to her at different stages of her life. Erland has been collecting these letters since she was able to read and write, and the letters themselves seem to have had an educational end. They provide insight into a young mind’s encounter with a written language, a style of sorts, and the concept of the letter, as another style in the key of understanding. With an older brother at sea, Erland had a constant flow of exchanges with him across the sea. He was in turn educating and maintaining communication with a younger sibling and his family ashore. There are promises of a doll and tales of distant shores. However, this distance would not seem so great today. The late 50s and early 60s were, of course, vastly different, both in respects to communication and how we perceive distance. The immediacy of today’s communication, and the advent of the information age, has been cultivated to an extreme. But there is no immediate response when writing a letter, perhaps only a projected reader at the time of writing, a construct residing on a piece of paper as an echo of the other. The content of a letter is expressed on paper, with a pen or pencil, sent off into the world, sealed in an envelope, assured with a stamp that it will reach its destination. This form of written conversation is left to linger and seldom do you get an immediate response or a face-to-face reaction. This archaic form of communication has been challenged and developed through the years, not just by other forms of written communication, but also by all technology that allows us to communicate. First perhaps by the immediacy of the telegraph, then the magic of the telephone and its elusive conversations across great distances, the nearly deceased fax machine, mobile phones, sms, the ambiguous e-mail, then instant messaging, social networking sites such as Friendster (RIP), MySpace, Facebook, Instagram, and Snapchat. I am sure I am forgetting technologies that came and went, forms that did not last for long. And to think that the letter in itself is relatively ancient, while the e-mail, which we now cannot live without, is a mere babe. But it is this technology that has also affected how we perceive distance and our place in the world. A ship at sea was far, far away sixty years ago. Today, you can pick up the phone, e-mail or send a Vine message in order to say a quick hello, propose a marriage, break up a relationship or suggest conquering the world.
Clay has been the material that Erland has chosen to communicate with us. Clay has, like a letter, a specific timeframe, and is developed over a long number of years, containing information about its surrounding and its history. Erland has been working with clay for decades and has managed to develop a handwriting, like the words written by a girl of five years are the words written by a woman sixty years later, separated by sophistication, skill, intellect, muscles and life. The same person, with a different skill set, a voyage, a dialog developed over time, over life, over material, over insights, over and over. The works have taken their cues from nature, telling us about connections between form and time. There’s a call and a response in there somewhere as well. A shape and another in response. Something inside something else. Something that would not be complete without the other. Just like the relationship between a sister and a brother. A drop of rain in the ocean. Significant and insignificant at the same time. Lost in time, yet still there.
Dear Karen,
I still haven’t been able to figure out what happened in your studio. Sometimes, when I look at something and I don’t understand it, I might feel like a five year old. Someone trying to understand, but not being able to grasp the situation, or making sense of things. This feeling of not knowing is usually ignored when writing on contemporary art. The unknown should be explained and you should not be tripped up by some ceramic plates with words on them. If I put myself in the shoes of a five year old and see that particular work as a child, would I be able to understand it in a different way? Would that way be better? Would I be able to grow and become more sophisticated as I get increasingly acquainted with your work? Can I develop a dialog with your work over time? Am I left to ponder the work by myself?
We are certainly not left to our own devices, that much I know. As this exhibition is taking shape in your mind after we talked, I know you will be showing us what we need to understand. Looking at works of art has to be seen as a learning curve. We must maintain the idea that communication is key and that you, as an artist, is telling us something. We need to see your way of communicating and the manner in which you speak. The style of writing that you developed as a child has turned into an understanding of the magic of letter writing. The letters themselves are lost in time, anachronistically called upon in this exhibition.
Call and response
The exhibition might be considered one big call and response, one complete song consisting of different parts that react to the other. One part stems from the letters that Erland has carefully collected and cherished throughout the years and the other part consists of the organic forms that have also been collected, observed and represented by Erland. The two parts are already having a dialog through their common material, the shared space they exist in, and Erland’s experience. This is a song I believe a viewer will be able to pick up on. When you enter into the material, both the physical materiality of the clay and the emotional material of the letters, the potential is revealed. The letters engraved in the wet clay, burnt in Erland’s kiln, in her studio, in order to become this ceramic piece, transformed by her and transformed by fire. There is a poetic difference in the two materials referenced in the letter, between the clay that you see before you in the exhibition and the wafer thin paper the original letters were written on. The two become an elegiac cornerstone of this particular song, but it is the inscription, the words themselves that touched me that day when I saw the work in Erland’s studio. The message she wrote to herself as a little girl, of a bygone moment, a message that travels in time and allows a repositioning of oneself, once again as a child, but with the experience, insight, and life of a woman. One form that informs the other. I might call Erland’s work communication in this little essay, and someone else might call it an exploration of form. In the end we are able to explore a new body of work, which might be textual in its conception and draw upon language, but the works explore the same basis of communication, so please take time to listen and learn the song.
Geir Haraldseth